ELIN BENDIKTSEN INGEBRIGTSEN
Født 1966

Jeg er født i Vik i Sogn, men har vokst opp på Andenes i Nordland og i Salangen i Troms. Etter fullført videregående skole flyttet jeg til Tromsø for å studere på Universitetet der. Jeg bodde, og studerte, seks år i Tromsø før kjærligheten trakk meg til Bodø i 1991. Siden har jeg bodd i Bodø, den vakreste byen i Norge, og jeg har ingen ønsker om å flytte herfra. Nordlandsnaturen gir meg en ro og inspirasjon som jeg ikke finner noen andre steder.

Som barn og ungdom var jeg svært kreativ. Jeg tegnet mye, og drømmen min var å ta en kunstfaglig utdanning. I stedet ble jeg påvirket til å begynne å studere jus. I denne perioden av mitt liv fortrengte jeg min kreative lidenskap og min interesse for kunst, form og farge. Etter en svært vanskelig periode i livet mitt, ble jeg imidlertid igjen trukket mot malingen. Tilfeldigheter? Jeg tror ikke det! Utenforliggende omstendigheter førte til at jeg ble tvunget til å finne tilbake til det som i barndoms- og ungdomsårene gav meg mest glede. Jeg møtte muligheter forkledd som tap, noe jeg i dag er svært takknemlig for, for det førte meg tilbake til det jeg dypest sett er; et skapende menneske.

I denne perioden begynte jeg å intuitivt å formidle historier på lerret om mennesker i ulike psykologiske tilstander og i ulike livsfaser. Alle hadde de til felles at de ønsket å fortelle verden om sin sorg og smerte, svik de ble utsatt for, sin selvoppgivelse, om bristende tro og håp, om forløsning, lengsel, fred og frihet. Lerretene talte ut sin bønn om synliggjøring av det vi mennesker så sterkt ønsker å holde skjult bak masker av vellykkethet. Ut fra de sorte lerretene vokste historiene frem, og jeg utviklet min egen figurative, akrylteknikk, inspirert av de store mestrene. Etter hvert skjønte jeg at malerienes historie var min egen historie, og at jeg gjennom kunsten fikk bearbeidet mitt eget liv.

I den senere tid er jeg blitt mer abstrakt i min uttrykksform. Jeg benytter nå i større grad collage/blandet teknikk når jeg skal formidle budskapet mitt. Dette er ikke et bevisst valg, men heller et resultat av en kunstnerisk prosess. Bildene mine er fremdeles svært symbolske, og hovedsymbolene mine er perlen og kompasset. Perlen er ment å skulle symbolisere mennesket som foredles gjennom smerte - til det guddommelige, til renhet og det skjønne. Kompasset symboliserer verktøyet som kan hjelpe den som har gått seg bort til å finne tilbake til sin sjel og sin opprinnelse.